Ida Jenshus mener 70-tallet var tiden da god musikk med sjel i ble laget. Folk kjørte på, noe hun mener kan løse musikk-floken i Trondheim om dagen. PEIS PÅ!

Du har helt sikkert hørt navnet før. Ida Jenshus. Jenta som smeltet hjertet til halve Norge med sin versjon av Emmylou Harris «Boulder to Birmingham» i beste sendetid på NRK-programmet Lyden av Norge. Jenshus vant en overlegen seier som førte til platekontrakt hos Universal. Til tross for sin unge alder på 23år har hun drevet med musikk i nærmere 20 år nå. Med sin første skive tok hun jammen meg også Spellemannsprisen i sjangeren Country. I dårlige tider for musikkbransje hvor platesalget har gått drastisk ned solgte hun til gull. Altså dette er ikke en idolartist, men en «skikkelig» musiker som vil noe. Nå om dagen jobbes det iherdig med ny skive. En skive hun mener er mer personlig en førsteskiva. Planen er å slippe singel til sommers og album til høsten. I en hektisk hverdag tok Jenshus seg tid til ti kjappe fra Husbråk!! Her er ukas tryne.

Hva opptar deg nå?
Jeg er i forberedelsesfasen til ny skive. Jobber med preproduksjon i Das Boot på Dora sammen med bandet mitt. Vitsemaker Håkon Gebhardt (tidligere trommis i Motorpsycho) produserer, og denne gangen har jeg samarbeidet en god del med Alexander Pettersen på melodisiden og Martin Hagfors på tekstskrivingen. Ellers spiller jeg konserter i mellom slagene, så det går i ett. Det er litt andre referanser denne gangen. Heldigvis. Bandet og jeg er mye tightere og det låter mer organisk. Et band med mer nerve og sjel. Vi har spilt sammen en hel del, og da glir ting mye lettere.

Første Sceneopptreden?
Ja, hva kan det være da tro? Nei, jeg husker ikke spesielt den første konserten min. Jeg begynte jo allerede som 4-5-åring å synge og spille. Jeg husker jeg spilte en konsert i hagen til naboen min da jeg var 5år. Jeg inviterte alle naboene mine og sang blant annet Lille Persille. Ellers har jeg deltatt på UKM opp igjennom og utallige lokale tilstelninger.
Min første konsert med eget band var på Namsos Rockfestival som 16åring. Den kvelden minnes jeg fremdeles godt.

Favorittplate?
Det var et vanskelig spørsmål. Så å si umulig å svare på. Jeg vil gjerne si flere, men Lucinda Williams og Steve Earle er to artister jeg har hørt veldig mye på de siste åra. Det er to artister som har preget meg mye musikalsk den siste tiden.

Trondheims beste konsertscene?
Credo liker jeg veldig godt. Er så fint og intimt der. Har hatt masse fine konsertopplevelser på Credo. Tor er utrolig flink i å booke gode artister. Og siden det er så lite der får man en nærhet til artistene på scenen som en ikke har andre steder i byen. Ellers er jeg svak for Blæst. Der liker jeg både å spille og dra på konserter. Jeg er også veldig spent på hvordan det blir med Byscenen. Der tror jeg det vil bli bra, en mellomting mellom Blæst og Olavshallen.

Hvis livet ditt skulle vært en film, hvilken skulle det vært?
Hmm, det er sÃ¥ vanskelig Ã¥ sammenligne livet sitt med filmer, men jeg er veldig glad i film. Jeg har ikke tv-signal der hvor jeg bor sÃ¥ jeg ser masse film. Platekompaniet blir hyppig brukt for Ã¥ kjøpe filmer for Ã¥ si det sÃ¥nn. Jeg elsker uforutsigbare filmer med humor. Woody Allen og Peter Sellers liker jeg veldig godt. Liker det at filmer skaper følelser, akkurat som med musikk.. Enten en blir glad, kvalm, trist eller hva det skulle være. “Paris, Texas” og “Festen” er ihvertfall blant favorittene mine.

Hvilket tiår ville du levd i og hvorfor?
Det må bare bli på 70-tallet. Jeg hører nærmest bare på musikk fra det tiåret. Selv om jeg prøver å oppdatere meg med det som skjer nå om dagen, så er det ikke mye som kan overgå det tiåret. Musikerne måtte jo faktisk spille bra da. Det var flinke musikere som ikke hadde de mulighetene vi har i dag til å klippe bort feil og så videre.. Musikken hadde mye mer sjel før i tiden. Synes det er fint å høre at det er noen feil og slikt på innspillingene, det gjør den menneskelig. Huff, nå høres jeg gammel ut.

Din flaueste opplevelse?
Ja, hva skal det være da tro? Nei, jeg klarer ikke å velge ut noe jeg altså. Det er jo en hel haug å velge mellom. En blir gal i hodet av å tenke på slike opplevelser. Man bør ikke henge seg opp i slike ting. Ikke ta seg selv så høytidelig. En skal ikke være opptatt av negative ting, da kommer man aldri videre.

Blir du lei egne låter?
Ja, HERREGUD!! En blir jo selvsagt lei sine egne låter av og til, men det er vel en del av dette yrket det også. På godt og vondt. En kan jo ikke skuffe de som gjør det mulig for meg å leve av musikken, det ville blitt skivebom. Når det er sagt, så gleder jeg meg til å spille nye låter på turne. Det nye albumet vil bli mer helhetlig og jeg har et mer personlig forhold til både låtene og tekstene denne gangen. Det kommende albumet er skrevet i løpet av en toårsperiode mens den forrige hadde låter helt tilbake til jeg var 16 år. Så jeg håper og tror jeg har hatt en utvikling som artist siden da.

Hva gjør du om ti år?
Forhåpentligvis så er jeg på tur med bandet og har gitt ut ihvertfall 2-3 plater til. Jeg har jo ambisjoner om å turnere mer i utlandet også. Først er det viktig å gjøre musikken skikkelig kjent i Norge. Som med forrige plata så turnerte jeg masse i Norge, men også litt i Sverige. Der har jeg fått en utrolig god respons. Det gav mersmak, men Tyskland og USA frister også, selv om det i USA kommer ut utrolig mye god musikk innen mitt sjangerfelt, noe som kan gjøre det vanskelig å slå igjennom. Det er ihvertfall helt sikkert at det å ha nye mål hele veien er viktig for å utvikle seg som person og artist.

Famous last words?
Ja, jeg vet ikke om jeg skal si det, siden jeg har brukt det så ofte tidligere, men skitt au.
PEIS PÃ…!!!
Skal en komme noen vei med musikken så må en ofre mye. En kan ikke forvente å gjøre mange andre ting samtidig. Det er mye som skal til for å lykkes, men det viktigste er at en tørr å satse. Det å jobbe skikkelig med låter og tørre å ofre mye, både tid og penger. Så er det veldig viktig å se langsiktig på det en gjør. Etter all omtalen i media om musikere i Trondheim den siste tiden så vil jeg bare oppfordre alle: Peise På!!