Håkon Gebhardt er for de fleste kjent som eks-trommisen i Motorpsycho. I den siste tiden har han bygget seg eget studio på Dora(Das Boot). Rockerebellen har gått fra å være en hardtslående trommis til produsent for mykere artister på sine eldre dager.

Gebhardt har siden han satt brødskiven i halsen på Motorpsychofansen, jobbet med Bettan,Åge Aleksandersen, Ida Jenshus og Postgirobygget. Kåntri var noe han hatet i oppveksten, men i dag er det akkurat det sentimentale og banale med kåntrien han liker.
Jeg møtte den syklende gjenbrukskongen på Bær&Bar ved Solsiden.

Hvilket instrument er det egentlig du liker best?
Jeg er forelsket i banjoen min. Jeg blir i så godt humør av den. Jeg er vel multiinstrumentalist, men jeg er best kjent som trommeslager. Folk blir ofte litt skuffet når de spør meg om trommeting. Begynte ikke å spille trommer før jeg var 18 år, så jeg kan egentlig ikke så mye om det. Jeg er ikke noen teknisk flink trommis. Det er jo egentlig gitarist jeg er i grunnsjela. Jeg behersker ingen instrument godt nok til å kunne være lærer på konservatoriet. Det er veldig artig med folk som er teknisk flink, men musikk handler ikke om det. For meg er musikk et behov for å uttrykke seg. Mange av mine favorittplater er laget av folk som knapt kan spille.

Har du en favoritt musiker da?
Gitarister er mer interessante enn trommiser. Men jeg husker at jeg likte Diesel Dahl(Morten Dahl,TNT) veldig godt. Grunnen til det var at han reiste seg opp på basstrommene og viste ræva til publikum. Da tenkte jeg at han måtte være verdens beste siden han gjorde noe sånt. Men gitarister og særlig Marc Ribbot(spiller med Tom Waits) med sin naivistiske stil tiltrekker meg veldig.

Beste konsertminne, både som publikumer og der du selv spilte?
Som publikummer må det være under Lowlancefestivalen i Nederland i 1995. Det var bandet Pavement. De hadde hatt en stor hit før de kom dit. Men jeg var ikke helt overbevist. Men i det de gikk i gang ble jeg blåst bakover. Det var ugudelig bra. En sjelsettende opplevelse. Mulig det var de nederlandske substansan. Men de var rølpat og tight. De bytta instrument internt og hele greia var helt magisk.
Når jeg spilte selv må det være på Italia-turne med Motorpsycho i 1999. Vi var i Pisa da kona ringte og fortelte at huset var brent ned. Husverten vår var død. Alt var borte. Spørsmålet var om vi skulle fortsette turneen. Etter mye fram og tilbake bestemte vi oss for å bare kjøre på. Vi tente lys på scenen for den avdøde. Vi hadde ingen setliste. Vi jammet i tre og en halv time. Konserten var større en gud. Jeg er ikke kristen, men er oppvokst med at det var en gud. Ingen som skjønte hva som foregikk på scenen den kvelden. Meningen med livet var å fortsette turneen.

Vært borti nån merkelige fans?
Ja. Motorpsycho har bare merkelige fans.
Det var en 15-20 stykker som fulgte oss overalt. Vi ble gode venner med dem. Men det var ei spesiell dame der. Ho ble kalt The witch. Ho jobbet med utstopping av dyr. Og da jeg fikk høre det gikk det opp for meg. Ho var virkelig en skrue. Jeg fikk aldri tak på ho. Jeg kan tenke meg at når man stopper ut dyr så får man formalin rus etterhvert og blir smårar.
Vi har også Sebastiano Barini(father seb). Han har kjørt Europa rundt mange mange ganger. Han er nå åndelig leder i HGH. Han hadde kjørt helt fra Italia før å følge oss rundtom her i Norge. Han rakk ikke Trondheimskonserten for han ble stående på Oppdal. I Halden på siste konsert så gav vi han en hel pizza fra backstage. Han måtte jo ha mat.
Jeg fikk høre senere at han kjørte fra Norge til Italia med pizzaen uten Ã¥ spise fra den. NÃ¥r han da kom til Italia sa han til vennene sine, “Motorpsycho gave me this”. Han var pizzabaker selv og mÃ¥ ha oppfattet det som en fornærmelse Ã¥ fÃ¥ en norsk pizza fra oss.

Har du sett Motorpsycho etter at du sluttet?
I starten ble det litt for nært. Jeg var redd for at flere hundre studenter skulle se meg på Samfundet og spørre hvordan det var å se dem. Men jeg så en barnekonsert på Rosendal. Det var gøy. Bent og Snah måtte prate mellom låtene og det er de ikke vant til, vanligvis. Det var en veldig personlig og hyggelig konsert å oppleve.
Jeg har jo sett dem med Kapstad på trommer og. Han er flink, men det er annerledes nå enn hva det var når jeg var med. Jeg liker låter som varer maks to minutt, så jeg sliter litt med de lange space(far out)-låtene på godt over 15 minutt.

Flaueste opplevelse?
Bjørn EidsvÃ¥g ringte til Motorpsycho-kontoret. Han skulle gratulere oss med Let them eat cake plata. Jeg trodde det var lysmannen i crewet som ringte. Jeg gjorde narr av EidsvÃ¥g, da jeg svarte med Ã¥ prate som han. Plutselig godt uti samtalen tenker jeg: “Æ sett fan mæ Ã¥ snakke med han med kjip bergensdialekt”
Jeg fikk rodd det i land i ettertid og bedt han om unnskyldning.

Favorittband/plate?
Residents/Let love rule med lenny kravitz.

Hvilket ti år ville du levd i og hvorfor?
levd i 2070-2080. Er nysgjerrig på fremtiden.

Hva provosere deg?
Intoleranse.

Beste/dårligste egenskap?
engasjement/ er distre.

Favorittnettsted og favoritt tv-serie?
startsiden.no / nyheter og debatt. Digger Harald Eias hjernevask.

Hvem beundrer du?
Folk som flytter til Brasil og hjelper gatebarn.

Hva er meningen med livet?
Jobben

Famous last words?
Per ardua ad astra – med motgang til stjernene. Har fulgt meg hele livet som et viktig slagord.