Ulf Risnes går travle dager i møte. Han har gjort comeback med Tre Små Kinesere og plateslippet er rett rundt hjørnet.

Risnes er best kjent som øverste leder i bandet,Tre Små Kinesere. I 2005 var det slutt for bandet, men i vinter bestemte de seg for å gjøre comeback. Siden da har han brukt tiden godt i sitt andre hjem, Krypten Studio.

Beste konsertminne, både som publikummer og der du selv spilte?
-  Der jeg selv spilte må være den første Tre Små Kinesere konserten i 1989 på Samfundet.  Det var selvpromotert. Mange band skulle spelle den kvelden. Vi insisterte på å spille sist. Alle sto igjen når vi begynte, når de kunne ha gått. Og etter konserten sto alle å sang på en av våres sanga.
– Det var Knutsen og Ludvigsen på rockeklubben i 1983. De var et skikkelig spark til den dystre musikken de ellers spillte der. Det har aldri vært så god stemning på en konsert i Trondheim. Det var et mentalt gjennombrudd og kimen av Tre Små Kinesere kom da. Jeg vil være sånn som Knutsen og Ludvigsen, tenkte jeg.

Vært borti nån merkelige fans og folk?
-  Alle e rar på et vis. Men har vært borti folk som har vært besatt av meg som person og tror at jeg er like bra som sangene mine. Jeg synes at dem bare skal bry seg om musikken. Det er forskjell på personen Lennon og sangan han skrev.

Er du mye ute å ser på konserter og har du oppdaget noen nye unge band?
-  Er ikke så mye på konserter. Hører bare på Steely Dan. Vi hadde et band her i Krypten studio som het Sitrussyre og de sang på norsk. Man bør synge på et språk man behersker om man skal imponere meg.  Jeg har vært med en stund og kan se en stigning i profesjonalitet hos både utøver og lyd/lysfolk. På 70-tallet vurderte man å  kjøpe seg tuner. På 80-tallet var det viktig å ha rein gitar. I dag er de fleste proffe og dritflinke å spille, men originalitet savner jeg.  Folk har glemt av at de ikke skal ligne på noen. Det er genuint med kineserne, vi ligner ikke på Karpe Diem, det er deres jobb. Jack Dalton sin låt (Manhattan?) var kul.

Hvordan ble comebacket til og er du spent på plateslippet?
-  Det var ikke jeg som ville slutte i 2005. Det var en som ikke ville være med lengre. Hvorfor skulle vi domineres av det? Jeg hadde laget nye sanger og de hørtes om som ”Tre Små Kinesere” låter. Da var det bare en vei å gå. Vi måtte holde comebacket hemmelig så vi har ikke fått booket mange konserter. Men tipper det blir trøkk til høsten. Det kommer jo an på hvordan mottagelsen av platen blir. Og jeg er spent på responsen. Det er egentlig grusomt å gi ut plater, man får jo bare kjeft. Det har vært en arbeidskrevende prosess å få det ferdigstilt, men vi har jo vårt beste. Å lage musikk er som å lete i en sekk, man leter nedi og aner ikke hva man tar opp. Når vi gir det ut så får vi en følelse av hva vi har laget.

Er studioet ditt andre hjem?
-  Absolutt. Her kan jeg bestemme. Kona de kan være så snill, men som hos de fleste er det ikke jeg som bestemmer. Her i studioet vet jeg hvor alt er. Det er mer ryddig her enn hva det er hjemme. Vi har spilt inn den nyeste platen her(Kjærlighet på tunga).
Risnes er en av få norske artister som synger på norsk og sin egen dialekt.
-  Det var flere før. Det er naturlig for meg å uttrykke meg på norsk, og min versjon av norsk er trøndersk. Det fortsetter bare rett fra snakking og rett inn i tekst. Men det var ingen politisk grunn til at jeg valgte norsk. Da jeg var seksten år hørte jeg Åge Aleksandersen synge ”Æ e trønder æ”. Det var noe friskt med det. Det er lett å forholde seg til og direkte. Med engelsk og bokmål blir det omskriving av hva du tenker. Det er mange som sliter med å skrive på norsk .Problemet med å skrive på engelsk er at det ikke blir deg. For eksempel så hadde Lars-Lillo Stenberg på engelsk hørt ut som Morten Abel. Folk prioriterer forskjellig, men jeg synes det er rart med folk som synes at tekstene er så viktig, og så skriver på et språk de ikke behersker. Det er vanskelig å uttrykke seg, og særlig når man skal gjøre det i verseform og kanskje si noe som kan være viktig, er det vel mest sannsynlig at man lykkes om man skriver på sitt eget språk. Jeg skjemmes i hvert fall ikke av å synge på dialekt og norsk.

Er du en stæsjsamler?
-  Jeg har aldri vært så interessert. Det skal sies at jeg var hekta på micer en periode og Preamper. Nå stopper jeg,  jeg har bra micer og preamper. Jeg liker den nye hybridverden der man kan putte gammelt stæsj inn i datamaskinen. Jeg ønsker en glassplate sånn at jeg slipper å ha skjermen. Det blir som Ipad bare miksebord. Men hendene er dritviktig. En virtuell kaffekopp blir ikke det samme. Man må ha knotter og tukle med.

I desember blir Ulf Risnes 50 år. Risnes har tanker om hvordan det skal feires.
-  Det hadde vært kult å låne Byscenen  tre kvelder. Da kan vi ha en kveld med Motorpsykkel, en kveld med kineserne og en Beatles-kveld. Jeg har ennå energien jeg hadde når jeg var 30år.

Favorittband og favorittplate?
Akkurat nå går det i Steely Dan. De er ondere enn noe deathmetal band er. Ondere en folk som sitter på styrerommet til Coca Cola. Favorittplate med dem må være The Royal Scam eller Aja.

Hvilket tiår ville du levd i og hvorfor?
1780-åran. Det virker spennende. Det var like før den franske revolusjon og slutten på solkongens glansdager. Da skulle jeg ha bodd på Versailles.

Hva provosere deg?
Kommunen. Inkompetente folk i feile stillinger. Bussjåfører som tror en sykkel er like stor som en buss. Politi som ikke behandler folk med respekt.

Beste/dårligste egenskap?
Snill/slem.

Favoritt tv-serie?
Simpsons er artig. Seks Fot Under var tøft. Ellers så ser jeg på alt av program om kunstnere mellom 1918-60.

Hvem beundrer du?
Ulf Holand. Han er den flinkeste ”Ulf-en” jeg vet om. Han er meget dyktig til å mikse plater.

Hva er meningen med livet?
Å være lykkelig. Og da kommer kampen mellom snill og slem.

Famous last words?
Lev som et vilt dyr, drikk vann.