Flashback Caruso
Flashback Caruso har berre eksistert som band sidan i vinter, men byrjar allereie å verta varme i trøyene. Etter den fyrste konserten på brukbar i april har fleire av byens scenar fått besøk av bandet, og mottakinga frå publikum har vore overveldande. Sjølv om dei ikkje har halde på så lenge som band, så har folka kjent kvarandre lenge og mange seine kveldar har gått med til uendelege jamsessions
i øvingslokalet i bandets kollektiv. Det var fyrst då ein bookingagent meldte interesse for låtskrivar og vokalist Anders sin musikk at dei måtte stramma seg opp, øva inn låtar, og forma eit skikkeleg band. sjumannsorkesteret er sjangerover- skridande og passar dårleg i ein bås. Du kan forventa fantastisk pop, folkrock, dødsblues, og psykedeliske kraut-freakouts. Og trekkspel. Og kanskje ein salme.
Flashback Caruso @ Myspace

Heroinne
Heroinne er det tyngste Trondheim har å by på for tiden. Guttene spill- er så seige riff at det vil ta en halv- time å slite en seigmann fra hveran- dre. De spiller for heltinnene. I filmen Tomb Raider viser det seg
at Lara Croft hadde Heroinne på Ipoden sin. Bandet har holdt på i litt over ett år og er nå blitt tightere en buksene til Dag Ingebrigtsen. Petter Grøtan og Espen Kalstad står for riffingen mens Andreas Barlien er lokomotivet Thomas gange
hundre bak slagverket. Musikken er stoner,sludge og doom-metal i en herlig smørje som bare Eyvind Hellstrøm kunne ha kokt. På scenen kommer en storvokst mam- mut til å skalle deg hardt med hår på støttennene. Det er aggressivt, lekent, selvsikkert og de som skal på Husbråk! denne kvelden kom- mer til å bli vettskremt. Heroinne kan fort bli dine nye helter inne på Familien.

Heroinne @ Myspace

Mye folk på Camp Rockforum

For min del så starten kvelden med Your Headlights Are On på Camp Rockforum. Dette bandet vokser for hver gang man ser dem. Flinke folk og catchye melodier. Hans Hulbækmos kule grooving sammens med tuban til Heida Mobeck er stødighet i ordets rette forstand. Lars Ove Fossheim og Anja Lauvdal krydrer musikken, mens Ingrid Helene Håvik synger nydelig. Sammen er de dynamitt. Gåsehuden var ikke langt unna når det tok av på “Wank Song”. Vi gleder oss til låtene kommer på noe håndfast i 2011.

Videre gikk turen ned til Basstionen får å se Hanne Hukkelberg. Jeg hadde egentlig lyst å se Band Of Skulls men fulgte strømmen. Frøken Hukkelbergs musikk er litt i samme sjanger som Your Headlights Are On, særlig vokalen er lik. Motorpsycho-trommis Kenneth Kapstad satt bak slagverket og det fanget min interesse. Veldig greit å starte lørdagen med to relativt rolige band. Men det skulle ta seg opp i lydnivå.

Turen gikk tilbake til Camp Rockforum. Jeg kjente at jeg nå var klar for Miran og mere lyd. Her har vi fem tighte gutter som vet hvordan man behandler instrumentet sitt. Låta “Crossing The Rubicon” er bandets mest catchye og fester seg i hodet ditt. Miran har også mye nytt materiale som er steintøft og som jeg kommer til å like mer og mer for hver gang jeg ser dem. Dette er et band som vokser og vokser.

Nå hadde det blitt mange øl og jeg rullet ned til Basstionen. Der var det så fullt at jeg ikke så scenen men bare hørte musikken. Det var Israelvis som spillte og det var tøft. Men når jeg ikke så scenen så ga jeg opp og bevegde meg mot Elvescenen. Der skulle DumDumBoys avslutte Pstereo 2010. De åpnet stentøft med låta “Enhjørning” og da var stemninga satt.

Måtte også teste klubb-Pstereo konseptet. Jeg dro på Samfundet får å se Cumshots. Tøft band. Tøffe låter og trøkk så det holdt. Jeg var sliten og to dager med mye god musikk og mye publikum gjør at jeg gleder meg til Pstereo 2011.

Høydepunkter:

- Da trommisen i Kvelertak kasta ut trommestikkene. Jeg fikk tak i den ene, den andre gikk i kjeften på ei som sto å tastet på mobilen. Det var blodig.

- 21st Century Schizoid Man spilt av Shining.

- og Jimmy Nymoen fra Jack Dalton

Foto: Silje Anette Gimsøy

Utenfor Nidarosdomen hentes armbånd. Vi observerer en vakt som slipper inn folk som av en eller annen merkelig grunn er for viktige til å stå i vanlig kø. Tanken slår meg at her hadde det vært fint og gått inn istedet for 30 minutter med kø. Vi tusler straks bort til vakta som gledelig slipper oss inn. Halleluja!!!

Elephantine

Det første som slår av musikk idet vi er inne på festivalområde er kongen selv. Åge!!! Omtrent alle som var i stand til å gå hadde stilt seg opp i et folkehav som fikk det en alltid får på Åge-konsert. En fest med en dreven gammel ringrev som elsker å underholde den vanlige trønder i gata. Altså alle kjenner til Åge, derfor ble en annen konsert førstestopp.

Siden ringreven Gøran «redhead» Gimsøy ikke bare skriver for Husbråk!, men også spiller trommer i Elephantine måtte en selvfølgelig stille opp på konserten med de nordlige bråkmakerne. I forhold til de større scenene på festivalen, virker lyden litt puslete på Camp Rockforum-scenen, men akk så trivelig. Med en sjanger bandet selv kaller for BluesProgStonerMetal, er det lett å få tankene til å drive i banen til det ikke helt ukjente lillestrømbandet El Caco. Og med vokalist Simon Nylund som den perfekte frontfigur. Han virker som en energisk psykopat som lett biter av hodet på Chihuahuaen din mens han samtidig koser med håret til barbiedukken din. Se opp KEN! Elephantine har jeg sett bedre i et mørkt lokale før, men de koser seg fælt på scenekanten og smitter over på de som faktisk ikke ville kose med Åge og sambandet fredag kveld.

En bongkø og en bayer senere rekker jeg slutten av Åge. Siden trøndernes egen Springsteen har spilt mer enn en konsert i trønderhovedstaden i de siste ti år, blir jeg lettere irritert over at det dansende sambandet er eksperter i å drøye avsluttinger. Jeg vil ha Kvelertak nå!! Leva livet og fullsatt område tydet på at ihvertfall noen straks vil snu snuten mot Kvelertak… Folkefesten er over, om få minutter skal en ironisk og komisk vokalist straks preke om satan, og samtidig takke Åge for fin oppvarming.

Kvelertak
Kvelertak slo nærmest pusten ut av et samlet vikingland da de tidligere i år slapp den ekstremt snertne selvtitulerte skiva Kvelertak. Mjød har rotert heftig på P3 i sommer, og bandet selv har brukt tiden på å turnere utlandet og heftige festivaler i hjemlandet. Fra første stund etter at radioveteran Rune Nilsson har introdusert bandet, kommer en kul, avslappet og ikke minst sulten gjeng opp på scenen. Med referanser innen det meste av tung rock, metal, hardcore og punk, leverer de en spenstig og variert konsert med en massiv gitarvegg som pumper ut FETE riff. Deilige overganger og herlige Pennywise-gitarsoloer gjør at rockefoten stepper som i et heftig sukkersykeanfall. Bandet virker å være påvirket av positivt adrenalin som helt sikkert virker bedre enn den beste kokainrus – i tillegg er det sunnere også. Ihvertfall, den medgangsbølgen de nå surfer på, driver bandet gjennom deilige 40 minutter med knallfet rock. Dekket av tatoveringer fra topp til tå ser de også ut som skikkelige rockere. En topp konsert som ble akkurat som forventet. Terningkast 2 (inspirert av god kveld Norge).

Etter en slik konsert fortjener man en skikkelig dopause. Det å stå innpakket i festivaldass og pisse i en urinfontene hvor nysgjerrige «småjenter» både kniser og ser med lange blikk etter guttetisser, er både befriende og samtidig veldig sært. Jeg er ihvertfall så heldig at tissemannen presterer. Den gule vesken kommer ut av snabelen. Kroppen er på gli. På festival trenger en øl for i det hele tatt å ikke bli redd de 5-6000 andre tullinger som raver rundt på området.

The Pains of Being Pure at Heart
2000-tallet vil bli husket som referansens tiår. Indie (eller pop om du vil), har vært det nye fenomenet som har slått til. På slutten av åttitallet var indie noe helt annet, men arven fra disse banda musikalsk har ihvertfall inspirert den nye vinen av slappe, kule, alkoholiserte, stilsikre band som gjerne er så kule at de nærmest ikke klarer å stå på en scene. The Pains of Being Pure at Heart er et slikt band. Kritikerrost fra en samlet musikkpresse, og kanskje etter fredagens konsert også elsket av en samlet trøndersk publikum. Lett, fengende indieRock/pop inspirert av tusen andre band. The Smiths tidvis paret med det deilige drivet til Dinosaur Jr på en grillaften hos Flaming Lips. The Cure stiller med dessert. WOW! Sånn føles det å nyte en iskald pils i en av sommerens siste kvelder. Enkelt og stilrent er viktige ord i denne sammenheng. De vet hva de vil ha – de gjennomfører det. De som overvar konserten kan helt sikkert om få år skryte av at de fikk med seg TPOBPAT før alle andre. I verste fall, kan en skryte av at en har opplevd et ekstremt godt band. Vel, de er ekstremt indie på scenen, med sin uberhyppe New York-stil. De rører ikke mye på seg, men fy søren for en deilig musikk. For de som er glad i den delen av pop og rock som faktisk var fet på 80-tallet, ble konserten et fyrverkeri. Godt booket og bra levert! De nye låtene de serverte virket også veldig spennende, så med tid og stunder bør det anskaffes nytt album fra gjengen.

Idet sistelåta sparkes i gang, overdøver romling i magen min twanglyden fra scenen. Etter en lang dag uten særlig matlyst, skriker nå magen etter fòr. Mmmmmm. Lammeburger. Et noe skuffende burgerbrød sklir forholdsvis greit ned grunnet lammekjøttet som faktisk smaker godt.

I og med at jeg hadde med min bedre halvdel på festival, ble det naturlig å stikke på John Olav Nilsen og Gjengen istedet for Shining (kan ikke vinne hver gang). 13. oktober derimot. Da skal Ondskapens hotell samle troppene sine på Blæst – der stiller jeg.

John Olav Nilsen og Gjengen

John Olav og gjengen er et merkelig band. For sant til å være godt er ei meget god skive fra et norsk band. Friskt og dønn ærlig. 5-6 låter som er fengende nok til at selv Håkan Hellstrøm vil få vansker med å matche gutta i Skandinavia. Loddefjord-gjengen som er oppvokst i en noe belastet drabantby rett utenfor Bergen, hvor av en eller annen merkelig grunn mye musikk kommer ifra fra øyeblikket, sjarmerer med sin godhet. Sjefen sjøl ser ut som ei rockestjerne. Femtitalls-sleik, boots, t-skjorte og sort bukse gjør sitt. Damene ligger langflate etter den nye folkehelten. En skikkelig working class hero – og det uten å ha jobbet en dag i sitt liv. Min halvdel forsvinner kjapt fram i den fremre rekke hvor jenter på 60-tallet helt sikkert ville ha kastet både truser og bh-er på den nye gullgutten. Gjengen ser ut som en gjeng hyggelig gutter som en like så gjerne kunne ha møtt på Downtown som at de står på scenen og rocker. Herlig norsk rock/pop med deilige, enkle gitarer gjør ihvertfall sitt. En fullsatt kanonscene trenger tid på å bli varme i tøyet. Men da «Hull i Himmelen» kjøres i gang som tredje siste låt, hyles det fra jentene, og gutta beveger hodene sine taktfast til rytmene fra scenen. Det deiligste med hele konserten er å skue på den lange, tynne mannen på keyboard der hvor han stepper og danser bak tangentene. Han er som tatt rett ut av Fat Boy Slims musikkvideo «Praise you». Magisk!!!
Publikum er strålende fornøyd. Selv synes jeg gjengen spilte hakket kvassere på årets Malakoff-festival, men uansett grei skuring.

Robyn
Oppvokst med kompiser som hadde mødre som stod og trimmet til Cindys treningsvideoer på slutten av 80-tallet, ser jeg straks hvor Robyn har hentet sin inspirasjon. Haddaway og annet snadder hørte mine to storesøstre også mye på i starten av 90-tallet. Selv ble jeg også påvirket av den ekstremt ekle, men samtidig fengende rytmen disse tullingene stod for.
Nå har også Robyn funnet tilbake til barndommen. Til musikk hun hørte på før hun ble 16. Konserten jeg hadde gledet meg til i lang tid, ble for min del skuffende. Ikke det at den var dårlig på noen som helst måte, men den ble monoton. Jeg fikk hvertfall min dose med det som skal være så ekstremt hipt. Noen låter elsker jeg, men de fleste som ikke er hiter kunne jeg spart meg for. Madonna ville sikkert vært stolt over arven om hun hadde vært der. Robyn virket hvertfall godt trent, hehe. Et mektig lysshow, og en dansende robotjente var tøft å se på, men musikken er ikke Kvelertak.
Kroppen min var også tidvis veldig sliten under kveldens siste konsert. Det virket som publikum koset seg – ikke alle, men de fleste.

Fredagen ble en herlig dag hvor både skallebank og en slapp kropp kom seg på byfestival. Slikt må feires med vin, cognac, god musikk, bra folk og oppsummering av kvelden på nach. Lørdag får redhead styre skuta. Over og ut………

FOTO: Silje Anette Gimsøy

Høsten nærmer seg. Skolestart er like rundt hjørnet. Studentene bærer Ikea-hyller lett som ingenting. Til helgen avsluttes Husbråk!-sesongen på Pstereo. Scenen du skal gå til har fått navnet Camp Rockforum.

Det gode selskap starter 1830 nå på fredag med bandet 7stones.
En time etterpå spiller Elephantine opp til dans.
2045 blir det stumfilmkonsert. Cinemateket stiller med film på lerret. Improvisasjonskvartetten Lemur skal lage musikk til filmen En andalusisk hund.
En halvtime etterpå skal bandet Dog & Sky legge sitt avantgardpreg til filmen Berlin: En storbysymfoni.

Lørdagen starter kl 1200 med seminar. Camp Indie og Bolibompa Records stiller med historier, erfaringer og visjoner. I tillegg vil Cinemateket, Lilleby Audio og Rockforum ha stands. Fra Rockforum sin side vil det bli gitt praktisk informasjon om alt fra søknader til øvingsrom. Du kan også stjele med deg et eksemplar av høstens Husbråk!-program. Det blir også relansering av ovingsrom.no.

Kl 1800 skal Oskar spille selvkomponerte låter med den største selvfølgelighet.
En time senere skal Your Headlights Are On starte damplokomotivet. Bandet fikk strålende kritikker etter at de bergtok publikumet på Parkteateret under Øya forrige helg.
Kl 2000 blir det episke og rifftunge låter av The Great Big Taters.
Husbråk!-sesongen avsluttes kl 2100 med Miran som fortsatt ønsker å sette sitt preg på 2010.

Kjenner du vinnerinstinktet kicke under festivalen? Vi har kickerbord!

Trøndelags herligste festival står for tur. Vi i Husbråk! gleder oss til å bråke, klappe,  hilse på havørnene, henge med festivalledelsen og tusle i fjæra med de innfødte.

En skinnende promovinyl er nå å få tak i. Der kan du høre godbiter fra bandene som skal spille på festivalen. De fem Husbråk!-bandene som skal overbevise øyværingene er : Jack Dalton, Elephantine, Miran, Your Headlights Are On og Televishnu.
Adressa har hyllet bookingen festivalen har gjort. Det store trekkplasteret er Mondo Generator med tidligere Queens of The Stone Age bassist Nick Oliveri som medlem.

Ta gjerne turen fra Trondheim, det skal vi!

Risnes er best kjent som øverste leder i bandet,Tre Små Kinesere. I 2005 var det slutt for bandet, men i vinter bestemte de seg for å gjøre comeback. Siden da har han brukt tiden godt i sitt andre hjem, Krypten Studio.

Beste konsertminne, både som publikummer og der du selv spilte?
-  Der jeg selv spilte må være den første Tre Små Kinesere konserten i 1989 på Samfundet.  Det var selvpromotert. Mange band skulle spelle den kvelden. Vi insisterte på å spille sist. Alle sto igjen når vi begynte, når de kunne ha gått. Og etter konserten sto alle å sang på en av våres sanga.
– Det var Knutsen og Ludvigsen på rockeklubben i 1983. De var et skikkelig spark til den dystre musikken de ellers spillte der. Det har aldri vært så god stemning på en konsert i Trondheim. Det var et mentalt gjennombrudd og kimen av Tre Små Kinesere kom da. Jeg vil være sånn som Knutsen og Ludvigsen, tenkte jeg.

Vært borti nån merkelige fans og folk?
-  Alle e rar på et vis. Men har vært borti folk som har vært besatt av meg som person og tror at jeg er like bra som sangene mine. Jeg synes at dem bare skal bry seg om musikken. Det er forskjell på personen Lennon og sangan han skrev.

Er du mye ute å ser på konserter og har du oppdaget noen nye unge band?
-  Er ikke så mye på konserter. Hører bare på Steely Dan. Vi hadde et band her i Krypten studio som het Sitrussyre og de sang på norsk. Man bør synge på et språk man behersker om man skal imponere meg.  Jeg har vært med en stund og kan se en stigning i profesjonalitet hos både utøver og lyd/lysfolk. På 70-tallet vurderte man å  kjøpe seg tuner. På 80-tallet var det viktig å ha rein gitar. I dag er de fleste proffe og dritflinke å spille, men originalitet savner jeg.  Folk har glemt av at de ikke skal ligne på noen. Det er genuint med kineserne, vi ligner ikke på Karpe Diem, det er deres jobb. Jack Dalton sin låt (Manhattan?) var kul.

Hvordan ble comebacket til og er du spent på plateslippet?
-  Det var ikke jeg som ville slutte i 2005. Det var en som ikke ville være med lengre. Hvorfor skulle vi domineres av det? Jeg hadde laget nye sanger og de hørtes om som ”Tre Små Kinesere” låter. Da var det bare en vei å gå. Vi måtte holde comebacket hemmelig så vi har ikke fått booket mange konserter. Men tipper det blir trøkk til høsten. Det kommer jo an på hvordan mottagelsen av platen blir. Og jeg er spent på responsen. Det er egentlig grusomt å gi ut plater, man får jo bare kjeft. Det har vært en arbeidskrevende prosess å få det ferdigstilt, men vi har jo vårt beste. Å lage musikk er som å lete i en sekk, man leter nedi og aner ikke hva man tar opp. Når vi gir det ut så får vi en følelse av hva vi har laget.

Er studioet ditt andre hjem?
-  Absolutt. Her kan jeg bestemme. Kona de kan være så snill, men som hos de fleste er det ikke jeg som bestemmer. Her i studioet vet jeg hvor alt er. Det er mer ryddig her enn hva det er hjemme. Vi har spilt inn den nyeste platen her(Kjærlighet på tunga).
Risnes er en av få norske artister som synger på norsk og sin egen dialekt.
-  Det var flere før. Det er naturlig for meg å uttrykke meg på norsk, og min versjon av norsk er trøndersk. Det fortsetter bare rett fra snakking og rett inn i tekst. Men det var ingen politisk grunn til at jeg valgte norsk. Da jeg var seksten år hørte jeg Åge Aleksandersen synge ”Æ e trønder æ”. Det var noe friskt med det. Det er lett å forholde seg til og direkte. Med engelsk og bokmål blir det omskriving av hva du tenker. Det er mange som sliter med å skrive på norsk .Problemet med å skrive på engelsk er at det ikke blir deg. For eksempel så hadde Lars-Lillo Stenberg på engelsk hørt ut som Morten Abel. Folk prioriterer forskjellig, men jeg synes det er rart med folk som synes at tekstene er så viktig, og så skriver på et språk de ikke behersker. Det er vanskelig å uttrykke seg, og særlig når man skal gjøre det i verseform og kanskje si noe som kan være viktig, er det vel mest sannsynlig at man lykkes om man skriver på sitt eget språk. Jeg skjemmes i hvert fall ikke av å synge på dialekt og norsk.

Er du en stæsjsamler?
-  Jeg har aldri vært så interessert. Det skal sies at jeg var hekta på micer en periode og Preamper. Nå stopper jeg,  jeg har bra micer og preamper. Jeg liker den nye hybridverden der man kan putte gammelt stæsj inn i datamaskinen. Jeg ønsker en glassplate sånn at jeg slipper å ha skjermen. Det blir som Ipad bare miksebord. Men hendene er dritviktig. En virtuell kaffekopp blir ikke det samme. Man må ha knotter og tukle med.

I desember blir Ulf Risnes 50 år. Risnes har tanker om hvordan det skal feires.
-  Det hadde vært kult å låne Byscenen  tre kvelder. Da kan vi ha en kveld med Motorpsykkel, en kveld med kineserne og en Beatles-kveld. Jeg har ennå energien jeg hadde når jeg var 30år.

Favorittband og favorittplate?
Akkurat nå går det i Steely Dan. De er ondere enn noe deathmetal band er. Ondere en folk som sitter på styrerommet til Coca Cola. Favorittplate med dem må være The Royal Scam eller Aja.

Hvilket tiår ville du levd i og hvorfor?
1780-åran. Det virker spennende. Det var like før den franske revolusjon og slutten på solkongens glansdager. Da skulle jeg ha bodd på Versailles.

Hva provosere deg?
Kommunen. Inkompetente folk i feile stillinger. Bussjåfører som tror en sykkel er like stor som en buss. Politi som ikke behandler folk med respekt.

Beste/dårligste egenskap?
Snill/slem.

Favoritt tv-serie?
Simpsons er artig. Seks Fot Under var tøft. Ellers så ser jeg på alt av program om kunstnere mellom 1918-60.

Hvem beundrer du?
Ulf Holand. Han er den flinkeste ”Ulf-en” jeg vet om. Han er meget dyktig til å mikse plater.

Hva er meningen med livet?
Å være lykkelig. Og da kommer kampen mellom snill og slem.

Famous last words?
Lev som et vilt dyr, drikk vann.

Location:
Gamle Kongevei 30, Buran

Informasjon om og beskrivelse av lokalet:
Buranhus Musikksenter består av to øvingslokaler i kjelleren og en container utenfor.

Lyd i lokalet
Emergent Sea mener at de har god lyd der inne og har hatt et ganske klart lydbilde. Ingen gjenklang heller og det funker bra etter at de fyrte opp lyddemping på veggene.

Hvor mange band det er plass til
45-50 band

Emergent Sea’s beskrivelse av lokalet:
Bandet Emergent Sea er for tiden plassert på Trikkestallen pga av ombyggingen på Buranhus.
-  Vi gleder oss til å komme tilbake,sier gitarist Tom Christian Braseth. Vi har øvd der siden 2005 og det blir gøy når det står ferdig.  Vi øver på det største rommet som har god plass og har faste tider. Buranhus stiller med utstyr og det er kjempegreit, sier Braseth. Det funker bra å dele rommet med andre band og vi merker lite til de andre bandene. Utstyret vi har med selv står urørt. Prisen er grei siden Buranhus stiller med utstyr.
Vi betaler 800kr hver måned samlet. Det kunne alltids vært billigere, avslutter guitarhero Braseth.

Utenfor Buranhus i containeren sitter det en enslig trommis og spiller. Han er med i Blitz Factory, men bruker for øyeblikket containeren til å øve for seg selv. Jon Even Schärer forteller at prisen er rimelig og at han er fornøyd.

TRIKKESTALLEN LOFTET:

Location:
Mellomveien 32

Informasjon om og beskrivelse av lokalet:
Trikkestallen loftet består av 16 øvingsbokser.

Lyd i lokalet
Bjørnar B. Thorgaard i bandet Everfear synes lyden i lokalet er relativt bra.
-  Det er vel noe av det bedre i Trondheim. Bra med nye PA-anlegg. Synthen og vokalen får du nå i hodehøyde. Det er både fordeler og ulemper å ta med eget utstyr, men det er herlig å ha drop-in muligheter på lokalet.

Hvor mange band det er plass til :
48 band

Jack Dalton og Shallow Yellows beskrivelse av lokalet:
Bandet Jack Dalton har øvd på Trikkestallen siden starten i 2007. Guttene forteller at de er meget fornøyd med Trikkestallen til nå.
- Dette er ett supert tiltak fra kommunen, sier gitarist Ørjan Langnes. Her er det anlegg og mikrofoner som alle bandene kan bruke. Det eneste vi trenger å stille med er eget utstyr og det er ikke noe problem. Langnes forteller videre at Trondheim er på vei tilbake som den store musikkbyen og Trikkestallen hjelper veldig på. Vanligvis hadde bandene blakket seg på kjellere med dårlige fasiliteter og dyr leie.
På vei ut av øvingsboksen møter jeg på bandet Shallow Yellow. Guttene er slitne og på vei hjem fra øving. Men Shallow Yellow har samme inntrykk som Jack Dalton.
- Vi er godt fornøyd, det eneste vi har å utsette på er at det er litt for dyrt, sier Bjørn Andre Svela i Shallow Yellow. Jack Dalton synes det er verd det.
- Er man bare med i ett band og det er flere enn fire i bandet så er det så absolutt godkjent. Men er man med i flere band og det er få personer med i de bandene så blir det fort dyrt, avslutter Ørjan Langnes i bandet Jack Dalton. Prisen for å øve på Trikkestallen er 1250 kr per band.

Les mer om trikkestallen her.

ISAK :

Location:
Prinsens gate 44

Informasjon om og beskrivelse av lokalet:
Kultursenteret Isak har tre øvingslokaler.

Lyd i lokalet
Sebastian Månstad i bandet Running with Scissors hører resten av medlemmene i bandet.
-  Lyden plager ikke meg.

Hvor mange band det er plass til
9 band

Running With Scissors beskrivelse av lokalet:
Vi har øvd her i snart to år. Vi er kjempefornøyde med Isak til nå. Det er bare et annet band på rommet, så vi får øvd så mye vi vil. Prisen er veldig bra og betale 500kr i måneden går helt greit.

SØR-TRØNDELAG MUSIKKRÅD:

Location:
Valøya,Tempe

Informasjon om og beskrivelse av lokalet:
Tempe har fire containere der tre band øver i hver av dem.

Lyd i lokalet
Lyden er ikke så ille, men det varierer fra gang til gang. Det er digg med sponset PA, sier New Frequency.

Hvor mange band det er plass til
12 band

New Frequencys beskrivelse av lokalet:
-  Vi har øvd her siden høsten 2008. Det har fungert bra til nå. Kjemien mellom bandene er meget bra siden det er kompisband. Det er greit med plass her og vi kan øve når vi vil. Prisen på 1000kr per måned ønsker vi ned. Det kunne gått ha vært sanitære muligheter, hvis vi må på toalettet så må vi helt opp til hovedveien på Shell, sier de glade guttene i New Frequency.

DAS BOOT ØVINGSKOLLEKTIV :

Location:
Kobbes gt 12

Informasjon om og beskrivelse av lokalet:
2 lokaler pluss studioet til Gebhardt

Lyd i lokalet
Band stiller med eget lydutstyr, og dermed har vi et forbedringspotensiale på lytting, spesielt av vokal. Det er også forbedringspotensiale i akustiske utbedringer, sier Asiago.

Hvor mange band det er plass til
7 band

Asiagos beskrivelse av lokalet:
Vi har øvd her siden oppstarten i 2007. Er stort sett fornøyd, ok pris, og hyggelig utleier. De akustiske foholdene kunne vært bedre med tanke på lite absorbering i vegger/tak/gulv. Vårt rom deles mellom totalt 4 band. Det fungerer veldig greit. Vi deler PA, og spiller på eget utstyr ellers.
Ønsker man å øve utenom den faste øvingsdagen bruker man et felles bookingsystem over nett.
Prisen på 350kr per person er grei.

Foto: Bjørnar Bach Thorgaard

Gebhardt har siden han satt brødskiven i halsen på Motorpsychofansen, jobbet med Bettan,Åge Aleksandersen, Ida Jenshus og Postgirobygget. Kåntri var noe han hatet i oppveksten, men i dag er det akkurat det sentimentale og banale med kåntrien han liker.
Jeg møtte den syklende gjenbrukskongen på Bær&Bar ved Solsiden.

Hvilket instrument er det egentlig du liker best?
Jeg er forelsket i banjoen min. Jeg blir i så godt humør av den. Jeg er vel multiinstrumentalist, men jeg er best kjent som trommeslager. Folk blir ofte litt skuffet når de spør meg om trommeting. Begynte ikke å spille trommer før jeg var 18 år, så jeg kan egentlig ikke så mye om det. Jeg er ikke noen teknisk flink trommis. Det er jo egentlig gitarist jeg er i grunnsjela. Jeg behersker ingen instrument godt nok til å kunne være lærer på konservatoriet. Det er veldig artig med folk som er teknisk flink, men musikk handler ikke om det. For meg er musikk et behov for å uttrykke seg. Mange av mine favorittplater er laget av folk som knapt kan spille.

Har du en favoritt musiker da?
Gitarister er mer interessante enn trommiser. Men jeg husker at jeg likte Diesel Dahl(Morten Dahl,TNT) veldig godt. Grunnen til det var at han reiste seg opp på basstrommene og viste ræva til publikum. Da tenkte jeg at han måtte være verdens beste siden han gjorde noe sånt. Men gitarister og særlig Marc Ribbot(spiller med Tom Waits) med sin naivistiske stil tiltrekker meg veldig.

Beste konsertminne, både som publikumer og der du selv spilte?
Som publikummer må det være under Lowlancefestivalen i Nederland i 1995. Det var bandet Pavement. De hadde hatt en stor hit før de kom dit. Men jeg var ikke helt overbevist. Men i det de gikk i gang ble jeg blåst bakover. Det var ugudelig bra. En sjelsettende opplevelse. Mulig det var de nederlandske substansan. Men de var rølpat og tight. De bytta instrument internt og hele greia var helt magisk.
Når jeg spilte selv må det være på Italia-turne med Motorpsycho i 1999. Vi var i Pisa da kona ringte og fortelte at huset var brent ned. Husverten vår var død. Alt var borte. Spørsmålet var om vi skulle fortsette turneen. Etter mye fram og tilbake bestemte vi oss for å bare kjøre på. Vi tente lys på scenen for den avdøde. Vi hadde ingen setliste. Vi jammet i tre og en halv time. Konserten var større en gud. Jeg er ikke kristen, men er oppvokst med at det var en gud. Ingen som skjønte hva som foregikk på scenen den kvelden. Meningen med livet var å fortsette turneen.

Vært borti nån merkelige fans?
Ja. Motorpsycho har bare merkelige fans.
Det var en 15-20 stykker som fulgte oss overalt. Vi ble gode venner med dem. Men det var ei spesiell dame der. Ho ble kalt The witch. Ho jobbet med utstopping av dyr. Og da jeg fikk høre det gikk det opp for meg. Ho var virkelig en skrue. Jeg fikk aldri tak på ho. Jeg kan tenke meg at når man stopper ut dyr så får man formalin rus etterhvert og blir smårar.
Vi har også Sebastiano Barini(father seb). Han har kjørt Europa rundt mange mange ganger. Han er nå åndelig leder i HGH. Han hadde kjørt helt fra Italia før å følge oss rundtom her i Norge. Han rakk ikke Trondheimskonserten for han ble stående på Oppdal. I Halden på siste konsert så gav vi han en hel pizza fra backstage. Han måtte jo ha mat.
Jeg fikk høre senere at han kjørte fra Norge til Italia med pizzaen uten å spise fra den. Når han da kom til Italia sa han til vennene sine, “Motorpsycho gave me this”. Han var pizzabaker selv og må ha oppfattet det som en fornærmelse å få en norsk pizza fra oss.

Har du sett Motorpsycho etter at du sluttet?
I starten ble det litt for nært. Jeg var redd for at flere hundre studenter skulle se meg på Samfundet og spørre hvordan det var å se dem. Men jeg så en barnekonsert på Rosendal. Det var gøy. Bent og Snah måtte prate mellom låtene og det er de ikke vant til, vanligvis. Det var en veldig personlig og hyggelig konsert å oppleve.
Jeg har jo sett dem med Kapstad på trommer og. Han er flink, men det er annerledes nå enn hva det var når jeg var med. Jeg liker låter som varer maks to minutt, så jeg sliter litt med de lange space(far out)-låtene på godt over 15 minutt.

Flaueste opplevelse?
Bjørn Eidsvåg ringte til Motorpsycho-kontoret. Han skulle gratulere oss med Let them eat cake plata. Jeg trodde det var lysmannen i crewet som ringte. Jeg gjorde narr av Eidsvåg, da jeg svarte med å prate som han. Plutselig godt uti samtalen tenker jeg: “Æ sett fan mæ å snakke med han med kjip bergensdialekt”
Jeg fikk rodd det i land i ettertid og bedt han om unnskyldning.

Favorittband/plate?
Residents/Let love rule med lenny kravitz.

Hvilket ti år ville du levd i og hvorfor?
levd i 2070-2080. Er nysgjerrig på fremtiden.

Hva provosere deg?
Intoleranse.

Beste/dårligste egenskap?
engasjement/ er distre.

Favorittnettsted og favoritt tv-serie?
startsiden.no / nyheter og debatt. Digger Harald Eias hjernevask.

Hvem beundrer du?
Folk som flytter til Brasil og hjelper gatebarn.

Hva er meningen med livet?
Jobben

Famous last words?
Per ardua ad astra – med motgang til stjernene. Har fulgt meg hele livet som et viktig slagord.

I første etasjen holder rullebrettkjørerne til, mens på loftet i andre etasje bråker det skikkelig. Det har i alle år vært stort behov for øvingslokaler for band, uten at bevilgende og bestemmende myndigheter har tatt utfordringen. Men siden 2007 har 46 band hatt tilholdssted i Trikkestallbygget.

På vei inn i komplekset får man det første tegnet på at dette er bunnsolid, en tung konstruksjon i betong. Hvert band har ett kort som må skannes i tillegg til at de må taste inn en kode. Det er samme prosedyre for å komme seg inn i øvingsboksene innenfor. 16 øvingslokaler under samme tak. Det er tre band på hvert rom og det koster 1250 kr i måneden for hvert band å øve der.

Hver boks har sin egen farge. Toalettet har blå farge, det gjør at til og med Ozzy Osbourne kan komme seg på do. Hver boks har også sin egen identitet visualisert gjennom bilde og med et sitat fra en kjent kunstner. Kunstnerne Mai-Irene Aasen(kjent som trommis i Jokke & Valentinerne) og Guttorm Nordø(billedkunstner og musiker) har gitt Loftet en identitet og et uttrykk som gjenspeiler bandfilosofi og musikkens betydning.

Bandene er godt fornøyd
Det rocker inne fra boksen, jeg banker på og blir velkommet inn. Jack Dalton øver denne torsdagskvelden. Bandet har øvd på Trikkestallen siden starten i 2007. Guttene forteller at de er meget fornøyd med Trikkestallen til nå.
-  Dette er ett supert tiltak fra kommunen, sier gitarist Ørjan Langnes. Her er det anlegg og mikrofoner som alle bandene kan bruke. Det eneste vi trenger å stille med er eget utstyr og det er ikke noe problem. Langnes forteller videre at Trondheim er på vei tilbake som den store musikkbyen og Trikkestallen hjelper veldig på. Vanligvis hadde bandene blakket seg på kjellere med dårlige fasiliteter og dyr leie.

På vei ut av øvingsboksen møter jeg på bandet Shallow Yellow. Guttene er slitne og på vei hjem fra øving. Men Shallow Yellow har samme inntrykk som Jack Dalton.
-  Vi er godt fornøyd, det eneste vi har å utsette på er at det er litt for dyrt, sier Bjørn Andre Svela i Shallow Yellow. Jack Dalton synes det er verd det.
-  Er man bare med i ett band og det er flere enn fire i bandet så er det så absolutt godkjent. Men er man med i flere band og det er få personer med i de bandene så blir det fort dyrt, avslutter Ørjan Langnes i bandet Jack Dalton.

Jazzmusikere eller rockere?
Innenfra ser boksene ut som på en institusjon. Alle veggene er hvite. Det er ikke lov til å tegne på dem, men plakater kan henges opp. Det er ikke søppel å se og det lukter rent. Man må utendørs for å røyke, og det er ikke lov å drikke alkohol innendørs. Bortsett fra instrumentene og kunsten på veggene minner det mer om en institusjon for jazzmusikere. Det eneste som rocker er at man kan øve når man vil på døgnet. På Loftet er det også en infovegg der band kan henge opp plakater når de spiller konsert, slik at andre band og folk kan få med seg når det skjer noe. Det er også en heis slik at band med dårlige rygger får fraktet utstyret istedenfor å bære det ned trappene. Alt er for ordentlig utseendemessig til at jeg skal tro på at det er rockere som dundrer riff her. Men når det begynner å bråke inne i boksene er jeg ikke i tvil. For det om bandene er i forskjellige sjangere er det lyd fra hver boks. Det er mest bass som blir slått mot meg. Det trykker fra de fleste boksene men i noen bokser er det stille. Det er nok meninger om låtene som skal fram. I en boks er det bare ”pling-plong” musikk. Jeg går nærmere, skal teorien min om at det er jazzmusikere som øver på Trikkestallen være sann? I det jeg er helt ved døra dundres det inne fra boksen. Jeg får bakoversveis og går ut hovedinngangen på vei mot Buranhus. Teori mislykket.

Securitas gjør det sikkert mot tyveri
Inne på Buranhus musikksenter møter jeg Leiv Aspén. En mann med mange jern i ilden. Han er nestleder i Buranhus musikksenter som er ansvarlig for driften av Trikkestallen. Aspén kan fortelle at Trikkestallen har vært en suksess til nå.
-  Vi har kun fått positive tilbakemeldinger fra bandene som øver der. Det er bare positivt å ha et bandfelleskap med 45 andre band som har samme mål, glede og lidenskap. Bandene får ikke bare et rom, men de får bruke så mye strøm de vil og i tillegg har vi Securitas som ”passer” på utstyret til bandene. Det er også sanganlegg på hvert av rommene, bandene har lagringsplass i tillegg til sanitære muligheter, sier Aspén.

Et unikt pilotprosjekt
Aspén mener også at prisen for å øve der er god.
-   Det er verd å betale 1250 kr for ett rom som er trygt og varmt. Den største utgiftsposten ved utleie av øvingslokaler er strømutgiftene. Om bandene skulle ha leid seg ett rom, betalt for strøm og alarm så ser man etter hvert at 1250 kr er rimelig. 
Aspén forteller videre at Trondheim kommune skal ha en stor del av æren for dette prosjektet og tilretteleggelsen for at band kan utvikle sine prosjekter under disse fasilitetene. Sammen med Schau-øvingshotell i Oslo er Trikkestallen unik, og var og er et pilotprosjekt.
-  Folk fra langt og fjernt har besøkt Trikkestallen loftet for å se hvordan det er der og hvordan det driftes for å gjøre noe lignende et annet sted.

20 band på venteliste
Inntekten fra det bandene betaler i måneden går til to personer som har 50% stillinger for å ha ansvaret for driften av bygget. I tillegg går det penger til strøm, renhold, sikkerhet og slitasje. 
Trikkestallen loftet har vært en suksess til nå og mange band står på vent til å få seg et øvingslokale der.
-  Vi har 20 band som står på vent, så vi kan trygt si at Trikkestallen er populært, avslutter nestleder i Buranhus musikksenter Leiv Aspén.

Andre øvingslokaler i Trondheim med pris :
Buranhus : 400kr per. band for fire øvinger(3t hver gang) i måneden
Das Boot øvingskollektiv : 350kr per person i måneden
Isak: 100kr per person i måneden
Sør-Trøndelag musikkråd har lokaler på Tempe:  1000kr i måneden per band

Foto: Gøran Gimsøy